Jeg har presset det å være alene til det ytterste. Forsonet meg med situasjonen og fjernet frykten for aleneheten. Jeg har kjempet meg gjennom smerten over at hun jeg skulle bli gammel med befinner seg i en annens armer. Jeg har beveget meg i et ensomt landskap og lært masse om meg selv. Låst meg inne i en boble hvor ingen når inn. Jeg har tent mine lys gjennom mørketida. Har vært alene i høytidene og gått løs på et nytt år med optimisme. Trener hver dag. Spiser sunt og konsentrerer meg om jobben. I mangel på lokalt nettverk så er det dette livet jeg har. Jeg har unngått dater. Jeg orker ikke tenke på det. Det skremmer meg. Det vil forstyrre den nyvunne stabiliteten og tryggheten som jeg har opparbeidet i min ensomhet. Savnet etter fysisk og psykisk nærhet har avtatt. Hva er det som skjer? Er det behovet for forutsigbarhet og stabilitet som gjør dette? Eller er det såret etter å ha blitt vraket og forlatt som gjør at jeg ikke tør å føle noe eller stole på noen igjen?

Uansett så har jeg hatt det bra i det siste. Smilt til verden og klart å si til meg selv at livet er fantastisk. Helt til nå. Jeg er engasjert i det jeg gjør. Jeg har en innebygd sterk motstand mot urettferdighet og har blitt talsmann når når en gruppe vil hevde sine rettigheter. Men man skal velge sine kamper med omhu. Uansett hvor rett man har så kan man møte motstandere som ikke følger spillereglene. Dreper deg med ord, og får deg til å føle deg dum liten og hjelpesløs. Kommunikasjonen blir dårlig, ting blir personlig, man blir såret og sover dårlig om natten.

Jeg har gått inn i en sånn kamp nå. Jeg er sterk nok til at den ikke knekker meg eller at jeg går inn i noen depresjon, men jeg har mistet evnen til å være tilstede i øyeblikket. Jeg går lange turer uten å se vårtegnene og føle solens stråler. Hodet mitt er fylt av tanker om hva jeg skulle ha sagt, hva jeg skal si og strategier for å komme videre. Det er langt til søvnen. Ting maler og maler inne i hodet mitt og jeg får ikke fred for de vanskelige tankene.

Selv om jeg føler meg sterk og vet at jeg har rett, så kjenner jeg meg liten og alene. Der det før var en bestevenn å komme hjem til er det nå tomt. Ingen til å korrigere meg. Ingen medfølelse og støtte. Ingen skulder å gråte på og ingen å krabbe inntil. Ingen som tar tankene vekk fra det vanskelige. Ingen som bringer meg tilbake til øyeblikket og fyller framtida med håp og drømmer.

Jeg savner deg vennen min. Jeg vet jeg vil være god for deg. Jeg er en mester i å være det mennesket jeg nå ønsker at noen skal være for meg. Det gir meg verdi og livsmot. Jeg vil bety noe for noen. Vi to skal være en trygg havn for oss selv, våre venner og vår familie. Gi hverandre kjærtegn. Halvere sorgene og doble gledene. Men du er ikke her. Jeg vet du vil. Like mye som meg. Jeg vet du savner. Like mye som meg. Jeg vet du føler deg alene noen ganger, men jo mer vi leter, jo større kjennes håpløsheten. Lykka er som ville dyr. De blir tillitsfulle og nærmer seg leirplassen når du slutter og jakte på dem. Jeg har klart det og jeg har kjent et snev av lykke, men kjærligheten? Den kommer når du minst aner det, sier folk. Rekandes på ei fjøl kanskje?

Foran meg ligger en sommer. Snart står jeg i elva med min fluestang og vet at i det øyeblikk stillheten eksploderer i vakringer og min flue er borte. Ja, akkurat da finnes ingenting annet. Da har jeg gjenvunnet evnen til å være tilstede i øyeblikket.

Så hvorfor smiler jeg ikke? Hvorfor ser jeg ordene jeg skriver nå gjennom uklare øyne? Kanskje fordi jeg ikke kan ringe til deg som jeg vet vil dele og forstå min lykke over å ha fått en ørett på 3 kilo.

Hvis man leter etter noe så er det greit å vite hva man leter etter. Så var det ikke spenning og sex. Så var det ikke bekreftelse. Det jeg leter etter er en bestevenn. En som vet alt om meg og allikevel er glad i meg. Vi må gå noen stier, veier og bakker sammen før vi kjenner hverandre så godt. Det er den langsomme kjærligheten som overlever. Men vi må jo begynne et sted. Begynne med seg selv kanskje? Åpne døra til boblen og tørre å slippe noen nær.

Leser du dette så har vi antageligvis en ting felles. Vi er på E-kontakt og vi er ikke helt fornøyde med tilværelsen, Ellers hadde vi jo ikke vært her inne. Vi vil ikke bli kalt desperate, men kanskje vi er det allikevel. Savnet etter nærhet går langt ut i huden. Det letteste av alt, er å kjenne på behovet for fysisk nærhet. Kanskje vi alt for fort og alt for mye fokuserer på det. For mange går luften ut av ballongen akkurat der. Vi kjente på spenningen, delte noen timer og det var det. Jeg har møtt noen her inne. Fått bekreftelse på at jeg er en likandes kar. Når du har hatt mange bomturer og endelig ser en som faktisk ligner på det du leter etter, så kan det hende at du vil for fort fram. I min situasjon så kjenner jeg at jeg går to steg tilbake når noen etter alt for kort tid begynner og planlegge flytting, ferieturer og familieselskap.

Jeg prøver å fortelle meg noe. Jeg vil jo ha en bestevenn. Trygghet og vennskap tar tid og bygge opp. Det begynner med at vi har noe å prate om. Det er klart du finnes der ute, men jeg ser deg ikke. Ikke sånn umiddelbart. Du ser ikke meg heller. Ikke ennå. Det kan hende du aner et vakkert menneske med en vakker sjel. I så fall skal du være varsom med meg.

Jeg trenger ingen å dele utgiftene eller husarbeidet med. Jeg trenger ikke uforpliktende sex. Jeg trenger en venn som er der uansett. Så enkelt, men så uoppnåelig og vanskelig å finne.

Jeg beveger meg litt ydmykt her inne på bloggsidene blant mange ordkunstnere og diktere. Flere av dere skriver, har skrevet og kommer til å skrive bok. Det må være fint. Legge igjen et evig spor. Legge igjen ord til sine etterkommere. Mine ord blir nok ingen bok. Jeg skriver fordi jeg har lyst og fordi jeg har noe å si. Jeg har ikke sjøltiltt nok til å tro at jeg kan skrive bok, sjøl om bloggene mine her inne snart er mange nok til å fylle en. Først å fremst prøver jeg å sette mine spor gjennom menneskene jeg møter. Men noen ganger setter menneskene jeg møter spor i meg.

Jeg har skrevet et dikt på min barnslige klønete måte, for å beskrive et menneske jeg har møtt. Kanskje du også har møtt et slikt menneske?

I  livets motbakke står det et tre.

Varsomt strekker det grenene ned.

Løfter meg opp på sin trygge arm.

Trykker seg inntil sin varme barm.

Lette ble bena som før var trøtte.

Slik var det mennesket jeg møtte.

Jan.

Hvis mennesket var en bok, så ville mange av oss aldri bli åpnet. Mange ser bare på tittelen og omslaget, og åpner aldri boka. På nettbordet mitt, ligger det en haug med bøker hvor jeg ikke har kommet lenger enn til første kapittel. Menneskebøkene er spesielle og unike, og må leses på en annen måte, enn vanlige bøker. De kan ikke slukes og leses på en dag, eller natt. Vi vil jo ikke finne slutten. Vi vil jo helst at tida skal stå stille, når vi finner en menneskebok vi liker.

De fleste av oss som er her inne, har hatt en eller flere slike menneskebøker. Noen la vi bort selv. Noen slapp opp for manus. For min del, og mange andres, så sluttet boka når den var på det mest spennende. Vi satt igjen med tomme blanke sider, må reorientere oss og finne en ny bok.

Det blir vanskelig da. Det er vel derfor jeg ikke har kommet lengre enn til første kapittel i bøkene jeg har funnet her inne på biblioteket. Nå rydder jeg opp på netthylla mi, og setter bøkene tilbake i bokhylla. Noen av dem hadde nok fortjent at jeg begynte på andre kapittel også. Men jeg klarer ikke det akkurat nå. Har fått en slags nettskrekk. Nye uåpnede bøker, blir ryddet vekk fra nettbordet, sammen med de jeg har åpnet. Hvis jeg skulle få leselyst igjen, så kan det hende at disse bøkene er utlånt. Den sjansen må jeg ta.

Jeg er selv en bok på biblioteket. Jeg har stått nære døra, og lyst mot deg med alle mine ord. Ville vel bli sett. Jeg har to ører, to øyner og bare en munn. Det er vel for at jeg skal se og lytte, dobbelt så mye som jeg bruker alle orda mine. Det skal jeg huske, neste gang jeg er på biblioteket.

Min tid på biblioteket er snart over. Et avsluttet kapittel, kan man si. Men du vil ikke finne meg hos bokhandleren. Alt er på lån. Spesielt menneskebøker.

Så takk da. Takk til dere som bare så meg, og aldri åpnet meg. Men en spesielt stor takk til dere som åpnet meg også. Jeg var nok en spennende bok for noen. Jeg beklager at jeg ga dere blanke sider, når dere hadde lyst på mer. Jeg har ikke mer å gi akkurat nå. jeg er tom, og har nok med meg selv.

Alle bøker er unike, men noen er i større eller mindre opplag. Som nøkler på en måte. Universalnøkler passer til mange låser. Noen har mange hakk, kriker og kroker og passer kanskje bare til en dør. Noen passer til et barskap. Noen til et soverom. Noen til et pengeskap. Noen til et helt hus. Men ingen vet hvem som passer til en hjertedør.

Jeg vet ikke hva det blir av meg nå. Håper jeg ikke havner på et antikvariat. Defintivt ikke at jeg blir brent. Jeg tror jeg gir meg bort til et loppemarked. Det er mange som har gjort et kupp der. Sannsynligvis så er det ingen som finner meg.

Høres det trist ut? Det er ikke det. For jeg vil egentlig starte en ny bok, En bok sammen med deg. Hvor hver ny dag, er en ny spennende side. Om det blir en lykkelig slutt? Aldri. Menneskebøker slutter ikke sånn. Vi har ikke løfte på mer enn den siden, og det ordet, vi leser akkurat nå.

Eg ser at du er trøtt.... I noen av menneskene jeg møter her inne så gjenkjenner jeg min egen smerte. Kjærlighetsorg, savn og ensomhet. For et år siden så kjente jeg på alt sammen. Jeg så verden gjennom et sløret blikk og trengte forståelse omsorg og varme. I menneskene rundt meg så jeg kjærligheten og tålmodigheten. Jeg hadde behov for å prate. Gjentok meg selv og slet på omgivelsene. Det er en tid for å høste og det er en tid for å så. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for om man i en periode av livet henter energi og trøst hos andre mennesker.

Nå er det en ny vår. En ny vår også inne i meg. Jeg er fortsatt alene, men jeg kjenner på lykken. Mitt savn er nå noen å dele den med.

I mellomtiden vil jeg være en venn. Gi noe tilbake. Gi av min egen dyrkjøpte livserfaring til de som trenger mine ord, min trøst og min varme.

Jeg blir ydmyk og liten når jeg leser gode dikt. Skjønner at det jeg bærer på, og vil si, er sagt bedre av andre. Men mitt liv og mitt ord er bare mitt, og det er bare jeg som kan formidle akkurat det. Vi skal lære av historien og er du så heldig at du finner balanse, lykke og kjærlighet, så ikke glem de som sitter igjen.

Men noen ganger. Noen ganger er det greit å bruke ord som allerede er skrevet:

Halldis Moren Vesaas:

Tung tids tale.

Det heiter ikkje: eg - no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.

Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys.

Ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,

at du er varm.

Jeg fikk et innrammet dikt av en venn. Den gangen jeg var på toppen av livet. I min mest krative og skapende periode. En gang var jeg god for meg selv og god til å prestere. Drev toppidrett og spilte på landslaget. Selvfokusert, og trodde at livet bare var en lek. Så var jeg god for samfunnet. Fikk priser og var på tv, radio og i avviser. Nå er jeg jeg bare god på livet. Hele livet har jeg trodd at jeg måtte prestere noe for å bli likt eller oppleve sjølverd. Nå vil jeg bli likt og elsket bare fordi jeg er Jan.  Jeg håper det er bra nok og at kjærligheten igjen finner meg.

Dette diktet som også Halldis Moren Vesaas har skrevet heter " Å vera i livet". Det første verset henger altså i ramme på veggen min og jeg føler at det er til meg. Jeg kan det utenat nå:

Dette å vera i livet,

open for alt ikring,

bunden med sterke røter

til menneske og til ting,

gi både hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som ga meining til ferda di

og lèt deg få kjenne deg rik.

Jeg kjenner meg rik, sterk og er klar for å så mer enn jeg høster. Jeg vil være et medmenneske og en venn. Kanskje. Kanskje du når inn til "mi innste grind".

Det er ikke lett å se seg selv med negative øyne. I min alenetilværelse det siste året har jeg måttet leve med meg selv. På godt og vondt. Ingen mulighet for brudd, seperasjon eller skilsmisse. Dømt til livslangt samvær. Da er det godt å kjenne seg selv og det overrasker meg at jeg aldri blir utlært.

Når vi går på et nettsted som e-kontakt så gjør vi det av ulike grunner. Men vi har det felles at vi savner noen eller mangler noe i livet vårt. Så overrasker det oss litt hvor vanskelig det er å finne noen. Kjemien som aldri stemmer.

Jeg kjenner ei jente. Hun er usedvalig vakker. Alikevel føler hun at menn vraker henne. Hun er trist, deprimert og klarer ikke finne glede i livet. Ikke engang nå som solen skinner og det er nye lyder i fugleangen som gir løfte om en ny vår. Hun er født med et tungt sinn, sier hun.

Jeg har vært der selv. I det livløse landskapet, hvor ensomheten og tristheten er påtrengene. Jeg savnet noen. Trengte noen. Ville at noen skulle se meg. Jeg ble nok sett, men hva så de som så meg da? De så min tristhet. Jeg tappet omgivelsene for energi. Jeg var lite levende og tiltrakk mennesker som var ennå tristere og ennå mer puslete enn meg.

Det er lov for alle å ha en periode i livet hvor man sliter, men det er farlig å forbli der. En deprimert mann eller kvinne tiltrekker seg ikke kjærligheten. Du kan forandre virkeligheten med tankene dine, men det som er ennå viktigere er at du kan forandre omgivelsene med det du utsråler. Du utsråler det du er.

Jeg har det bra nå og det merkes på omgivelsene. Det er sant at den korteste veien mellom to mennesker er et smil. Jeg setter meg ned og prater litt med stoffmisbrukeren på gata i Oslo og får et stort smil tilbake. Jeg tuller litt med bussjaføren, dama i butikken og bartenderen. Jeg roser kollegaene mine på jobben, bruker tid på venner og familie. Hva utsråler jeg nå? Jeg kjenner at jeg er godt likt. Jeg fyller omgivelsene med energi. Jeg kjenner at jeg tiltrekker meg en annen type damer som ligner det jeg leter etter. Nå er det kort vei til kjærligheten. Jeg måtte begynne med meg selv. Jeg har erkjent at jeg utsråler det jeg føler inne i meg.

Hvordan er det med deg? Hva utsråler du? Er du tøff nok til å se inn i deg selv? Ser du tristhet, bitterhet, sinne og frustrasjon. Da skal du vite at det er det omgivelsene ser også. Tror du at du finner kjærligheten med et sånt indre?

Folk samler seg rundt meg om dagen. Ler og er hyggelige mot meg. De vil være der jeg er. Hvor var de hen når jeg var i offerrollen og syntes synd på meg selv?

Jeg har brukt alt for mye tid på å forsøke å forstå omgivelsene. Det er meg selv jeg må forstå. Menneskene rundt meg blir vakre når jeg er vakker. Det er mitt liv og mine valg. Nøkkelen til lykke og kjærlighet ligger i mitt eget hode.

Det var en fantastisk vårdag i går. Jeg gikk fra Oslo S. til Aker brygge. Sakte,smilende og tilstede i øyeblikket. Hvilket liv! Tusenvis av mennesker. Jeg hadde jo ikke dårlig tid. Det var helt spesiell stemning. Folk stresset ikke. Det lyste vår og livsglede og ro i ansiktene. På et hjørne sto en mann og sang opera. Folk sto i ringer rundt gatemusikantene som det etterhvert har blitt høy kvalitet på, og mange av i Oslo sentrum. Mennesker smilte ved uterestaurantene og drakk sin kanskje første utepils. I et mylder av mennesker gikk altså jeg og observerte livet og kjente på stemningene. Jeg tenkte på hvor god og anderledes den var sammenlignet med en førjulsdag i desember. Jeg kjente en slags takknemmelighet over livet. Det gjorde seg utslag i at jeg sikkert la igjen et par, tre hundre kroner i småpenger i ulike gitarkasser, hatter og pappkrus. Jeg la vel kanskje mest i pappkrus. Ikke fordi jeg har dårlig samvittighet  for til min egen velstand i forhold til de som har mistet makten over seg selv til rumidlene, men fordi jeg vet det er små marginer. Jeg har vært heldig. Små nyanser og hendelser i livet mitt kunne ha gjort at det var jeg som satt og de som sto.

Men jeg står. Jeg står midt i livet og har lært å sette pris på det. Ifjor ved disse tider så savnet jeg en kjæreste. En kjæreste som kunne trøste og forstå. Som kunne gi meg trygghet og varme og bringe lys inn i livet mitt. I år savner jeg også en kjæreste, men nå for å ha en å dele disse vakre øyeblikk og gode opplevelsene  med.

Tusener av mennesker. Over randen av en kald halvliter observerer jeg dem. Noen nyforelskede par passerer meg og minner meg på at livet kunne vært ennå et hakk bedre. Men de fleste par, er bare par. Forelskelsen har gått over til hverdager. Gnisten er borte, men de har den verdien som ligger i stabilitet og trygghet. Jeg søker ansiktene. Blikket mitt leter etter utsråling og jeg tar meg selv i å se etter passende kjæresteemner. Det hender jeg ser noen og det hender jeg får blikk tilbake. Kanskje til og med et smil. Mennesker med en søkende sjel  og kanskje passerer den som vil gjøre livet mitt fullkomment i en avstand på to meter. Men vi finner ikke fram. Vi kan ikke gjøre som her inne. Bare trykke på en knapp eller sende en melding. Jeg har alltid vært dårlig på sjekking. Styggere gutter enn meg stakk alltid av med de peneste jentene. Fordi de turte og var litt frekkere.

Kjærligheten styres av tilfeldigheter. Ikke alle er forundt og oppleve den selv om de lever et langt liv. Jeg ser utover folkehavet og vet at der ute et sted så er det er rødt bankende hjerte som banker for meg. En sjelefrend, en bestevenn og verdens beste kjæreste. Kanskje bare to meter unna, men så fjernt og uoppnålig.

Da skulle en tro at et  nettsted som e-kontakt skulle gjøre det lettere å finne fram. Lettere å få kontakt. Men vi har bare bilder og noen ord. Vi kjenner ikke varmen og vibrasjonene som oppstår når menneske møter menneske. Noen ganger tror vi at alt stemmer. Men et kort møte dreper den troen. Noen ganger stemmer det for den ene og ikke for den andre. Det kan også stemme for begge, men vi gir det ikke næring på grunn av avstand, alderforskjell og ulik livsfase. Vi kan være millimetere fra å finne hverandre, men vi ser det ikke. Godt at vi ikk vet hvor nære vi har vært. Hvorfor skal det være så vanskelig? Kanskje fordi det er så mye som skal stemme. Det må være balanse. Vi må begge sitte eller stå. I noen av mine dater har jeg  stått, mens hun har sittet med et pappkrus foran seg. Det gjør vondt å bare kunne gi slanter når hun vil ha hele meg. Når jeg endelig igjen tør å føle noe og ser det unike vakre menneske som jeg vet vil gjøre meg hel, ja så er det jeg som sitter og hun som står. Hun ser meg ikke. Jeg får ikke engang muligheten til å vise hvem jeg er. Jeg sitter igjen med en slant i et pappkrus. Mitt livs kjærlighet var millimetere unna. Hun hastet videre, lykkelig uvitende om hvor nær hun var.

Nå kan det se ut som jeg har skrevet meg ned fra livslykke til tristhet og håpløshet. Jeg har ikke det. Jeg har bare filosofert litt over livet og kjærligheten. Om de små marginene. Men jeg smiler selv etter den fjerde halvliteren. Jeg lar ikke selvmedlidenheten ta tak i meg igjen. Du  utsråler det du er. I lett vår- og ølrus så rusler mot Oslo S. og toget hjem. Nederst på Karl Johan sitter en sliten mann med sitt pappkrus. Jeg tar meg tid. Setter meg ned på kne, og spør: Hvordan har dagen din vært? Han løfter et tungt hode og møter blikket mitt. Et smil møter smil. Han titter i koppen sin og sier: Bedre enn vanlig. Jeg smiler og bidrar med en tohundrelapp blant alle myntene. Jeg ser lyset i øynene hans og han takker hjertlig. Kanskje ikke så mye over tohundrelappen, men kanskje mest for det å bli sett. Det er jeg som skal takke sier jeg, og mener det. Jeg reiser meg og går og tørker en tåre fra øyekroken. Jeg kjenner på lykke, på vår og på at det endelig er balanse. Balanse i meg selv.

Jeg vet ikke hvor du er eller hva du driver med akkurat nå, men jeg vil at du skal vite at jeg savner deg. Skulle ønske du lå i vår seng og sov. At jeg kunne ligge ved  siden av på albuen å se på deg. Du er så vakker når du sover. Jeg vil at du skal våkne til lukta av egg og bacon og spise fokost sammen med meg. Planlegge dagen og komme oss ut og kjenne på lukta av vår. Det er så mye vi kan drømme om. Vi skal vel reise til syden i sommer? Lange måltider med rødvin og stjerner i øynene. Flørte oss gjennom tropenatten og elske i havet og på stranden. Men før det har vi hverdager. Gode hverdager. Jeg vet når du er sliten. Da skal du komme hjem til roser og dikt. Rent hus, rødvin og yndlingsretten din. Jeg skal hjelpe deg å sortere bekymringene dine. Din tristhet skal bli til smil og lykke. Til sommeren skal jeg hente deg på jobben, med kjølebag og påsmørt niste. Vi skal bade og oppleve solnedgangen sammen. Klart du skal få tid sammen med veninnene dine. Reis på storbyferie du eller be dem hit. Jeg kan være kokk og servitør før jeg forsvinner ut og overlater jentepraten til dere. Vi skal ha mye folk rundt oss. Elsker det, du og jeg. Være vertskap og en trygg havn for familie og venner. Åh, som jeg gleder meg til alt du og jeg skal gjøre. De gode samtalene, kjærtegnene, og nærheten vi skal dele både fysisk og mentalt. Alle vil beundre oss. Bruke os som eksempel på hvor godt å ha det når man er to.

Men inntil videre må vi bare vente. Vente på den dagen da blikk møter bikk. Ord møter ord. Hud møter hud og vi vet begge at verden aldri mer kommer til å bli helt den samme.

Akkurat nå har vi bare oss selv og aleneheten. Mennesker som forsøker nå inn til oss, men om ikke slipper inn. Det er du og jeg som hører sammen. Vi må bare finne hverandre. jeg vet ikke hvor og når, men drømmen og håpet skal ingen ta fra oss. Vi deler i allefall det.

Smil litt for deg selv nå. Fordi du vet at jeg tenker på deg. At jeg vet at du finnes og at det skal bli oss to. Jeg kan godt være alene, så lenge vi to er sammen. Inntil vi er på samme sted til samme tid, så får vi være sammen i tankene og drømmene våre.

Jeg tar med meg kaffekoppen ut på verandaen nå. Vårsola varmer litt i dag. Den gir et slags løfte om at noe skal komme. Åh, som jeg savner deg vennen min. Jeg velger å late som om vårsolas varme er din hånd som stryker kinnet mitt, mens du smiler til meg og sier: Snart vennen. Snart er vi sammen.  

Vinterlyset har lagt seg utover bordet og tastaturet mitt. Et lys som minner om november. Vinterens siste krampetrekninger, og jeg vet at den må bukke under mot våren om kommer. Derfor fyller ikke vinterlyset meg med vemod. Jeg hadde riktignok tenkt meg på en lengre sykkeltur i dag, men snart 10 cm. nysnø inspirerer ikke akkurat til det. Det hender vel jeg kjenner litt på vinterlyset inne i meg også, men både inne i meg og på kalenderen står det tidlig mai. Så  jeg har tent mine lys. Kjøpt meg en film, satt på varmen og skal krabbe opp i sofaen. Så kan vinteren ha det så godt. Snøfillene kan danse sin egen dans. De er mange og på sitt vis vakre. Jeg titter ut på klesvaska på verandaen som er dekket av snø og smiler tappert.

Det lå et brev i postkassa i dag. Såkalt "slowmail". Et vakkert brev. Et spennende brev med hjerter på. Både foran og bak. Hvis jeg hadde vært et brev, så kunne jeg godt tenkt meg å se sånn ut. Spennende. Full av forventning. Et brev som du gleder deg til å åpne. Jeg la det på bordet, traktet meg kaffe og satte meg godt til rette. Tok meg god tid og kjente på spenningen som fulgte med dette brevet. Jeg kom på at, jeg til tross for at jeg har levd en stund, aldri har fått et kjærlighetsbrev. Var det en der ute som endelig hadde sett meg og ville bekjenne sin kjærlighet? Jeg ble varm om hjertet, smilte og åpnet forsiktig. Det var et hyggelig brev om kjærlighet. En av mine gode venner skulle gifte seg og jeg er invitert i bryllup. Jeg kjenner at jeg gleder meg og er allerede igang med talen. Jeg kan mye om kjærlighet. Jeg har opplevd den, mistet den og nå vet jeg hvor heldig de er, de som finner den.

Fritt etter "vintersang" (Odd Børretsen)

Jeg har drukket min kaffe og tent mine lys.

Jeg tenker: Nå er jeg en tegning.

Vinterlyset er kaldt og så hvitt

og lyser på streker i ansiktet mitt.

En tegning av latter vi lo.

En tegning av sorgløse veier.

En tegning av gleder vi fikk.

En tegning av steder og veier vi gikk.

Men jeg tenker: ansiktet mitt er ennå ungt og ganske rent. Det er plass til ennå mange streker og veier. Noen vil være lys og vakre og bøye seg som et vakkert smil, mens andre vil være kronglete og sorgtunge. Men de fleste vil være rette og greie.

Jeg tenker:

Vi skal drikke vår kaffe og spise vårt brød

sammen så blir vi en tegning.

Da kan jeg lese i ansiktet ditt

et kart over steder og veier vi gikk.

I dette uventede sene vinterlyset så strekker jeg min hånd over bordet og berører din. Jeg smiler, ser deg i øynene og registrerer at det er plass til nye streker og veier i ansiktet ditt også. Til tross for vinterlyset er det vår. Kanskje det er vår vår. Jeg tenker: Kanskje det er nå det begynner. At det livet vi har levd har vært nødvendig for å komme akkurat hit.

Åh, som jeg har gledet meg over de første vårtegnene. I dag våkner jeg til mørke skyer og snøstorm. Sånn har livet mitt vært det siste året også. Hver gang jeg det ser ut til å lysne, så kommer en ny mørk sky. Men det er bortkastet tid å bruke energi og krefter på ting man ikke får gjort noe med. Jeg kan selv være en sol, en vår eller en varm myk vind for meg selv og mine omgivelser. Jeg har kommet ut av offerrollen og ut av selvemdlidenhetens destruktive boble. Jeg er hel. Jeg er varm og jeg smiler oftere enn før.

Lykke, er å vite med seg selv at akkurat nå så har jeg det ganske bra. Lykke er de små gode øyeblikk som lever evig i vår erindring. Når man bidrar til at sånne magiske øyeblikk oppstår og man i tillegg deler dem med andre, ja så sikrer seg man et liv etter døden. Du vil leve videre i andres hjerter og erindring.

Jeg har stått ved noen kister de siste årene. Stadig dukker menneskene som har gått bort opp i tankenene mine. Opplevelser og ord vi har delt blir verdifulle minner og de følger meg gjennom livet. Mennesker som har levd med kjærlighet i hjertene sine, dør ikke så lenge det er liv i oss som husker dem. Derfor handler det om å sette spor. Vi har et ansvar for å gi våre barn og barnebarn gode barndomsminner og det kan være greit å tenke litt på hvordan man vil bli husket.

I perioder av livet går vi tomme for energi. Vi forbruker omgivelsene og trenger noen som kan lytte, forstå og trøste. Jeg har sett det siste året hvilke mennesker som har vært der for meg. Jeg har høstet noe av det jeg har sådd. Nå ser jeg konturene av en ny vår og det er på tide å så igjen. Jeg er utrolig glad for å ha kommet dit. Jeg er ennå gladere for at jeg står oppreist når det nå har kommet et par nye stormer. Jeg kjenner meg sterk og jeg står han av.

I min kjærlighetsorg, min sevmedlidenhet og kamp for å komme videre, har jeg trodd at svaret var å få seg en ny kjæreste. Min redsel for å være alene har vært så stor at jeg kanskje har holdt de fuglene jeg har holdt i hånden for hardt. Kanskje jeg kvalte kjæresten min og gjorde henne ufri?

Nå har jeg fjernet den frykten. Jeg kjenner at det å være alene har gjort at jeg har blitt kjent  med meg selv. Jeg kjenner at jeg liker meg slik jeg har blitt. Mindre egoistisk, mer harmonisk og full av omtanke og kjærlighet for mine nærmeste. Jeg tror jeg har blitt et godt menneske og at jeg er en utrolig god venn.

Jeg har kommet dit  hvor alle gode alle gode venners råd sa jeg måtte komme, før jeg kunne finne meg en ny kjæreste. Jeg er ferdig med tidligere forhold. Jeg har blitt glad i meg selv og jeg gleder meg til resten av livet.

Det paradoksale er at nå føler jeg ikke at jeg trenger noen ny kjæreste. Jeg nyter hver dag i visshet om at jeg har kontroll og forutsigbarhet i eget liv. Selvfølgelig er det stunder hvor jeg savner fysisk og mental nærhet og en bestevenn. Men kan jeg få det uten  gi slipp på den trygghet og forusigbarhet jeg nå føler. I et forhold handler det jo om å ta og gi. Man kan ikke ha noen som bare er der når man trenger det og går når man vil være alene.

Flere av dere som er her inne har gått denne stien før meg. Er dette jeg kjenner på nå bare en nye fase i det å bli ufrivillig alene? Vil jeg igjen tørre å føle noe og slippe noen nær?

Jeg kjenner at nye forbindelser og kontakter forstyrrer roen jeg nå føler. Jeg har dårlig samvittighet i forhold til mitt liv her inne. Jeg gir ikke ting næring og er nok avvisende. Kjenner at det er langt inn til hjertet mitt. Jeg må forandre profilen min. Akkurat nå så søker jeg nok bare vennskap. Noen å dele tanker med, men kanskje først og fremst få lov til å være en venn. Bruke mine sår og livserfaring til å hjelpe andre til å komme videre.

Men jeg er redd. Redd for aldri mer å kjenne på den pirrende forelskelsen. Redd for aldri mer å kunne elske. Jeg ser vel for meg at jeg kommer til å dø ensom og alene, men jeg skal sørge for å leve slik at jeg kommer til å leve videre i andres hjerter. Det skal jeg gjøre gjennom tilstedeværelse og handling. I tillegg legger jeg igjen mine skrevne ord. De vil gi meg et evig liv.

Jeg  vil være en sol, en vår og en varm vind for de som kjenner at det blåser kaldt. Jeg har tatt og jeg har fått. Jeg har sådd og jeg har høstet. Livet er slik laget at det blir en slags balanse til slutt. Men du verden hvor mye bedre det er å gi enn å få.

Akkurat nå så gir jeg deg orda mine og en skreven klem. Vil du ha mer av meg, så har du en kronglete vei å gå. Da må du nok finne veien til meg slik at det framstår som et tilfeldig møte i det virkelige liv. Når øynene våre møtes og ord treffer ord, vil verden stå stille et øyeblikk og vi to skulle ønske at vi kunne forbli i øyeblikket. Vi er her inne for å gi skjebnen et lite puff i håp om å finne kjærligheten. Nå velger jeg og leve i øyeblikket, være god mot meg selv og omgivelsene, også håper jeg vel bare at kjærligheten finner meg.

Til dere som føler dere avvist eller synes jeg har seilt under falskt flagg: Tilgi meg! Jeg er bare et menneske som gjør så godt jeg kan på de kronglete stier som livet tvinger meg til å gå.

Inntil vi er omtrent 15 år så er det andre som har bestemt manus i vårt liv. Etter det er det faktisk slik at vi kan skrive vårt eget manus. Hvem er jeg og hvem vil jeg være? Mange av oss her inne har gamle manus. Vi er tidligere deprimert, vraket, misbrukt osv. Hvorfor i all verden skal vi ta utgangspunkt i det som ikke har fungert!

Det er kanskje på tide å ta kontroll over eget liv. Når har jeg det bra? Gjør mer av det. Det går nemmelig an å skrive om sitt manus. Det holder ikke lenger med tanken. Det er tid for handling.

Det er bare det at forandring er truende. Vi understreker heller problemene, krabber inn i oss selv, også slipper vi forandring.

Men man kan jo begynne med tanken: "- Jeg har kraften. - Jeg kan klare det jeg vil. - Jeg er livsviktig." Tanken lekker.

Avsett en time i uka til å klage, og bli ferdig med det. En positiv tanke leder til en ny positiv tanke. Analyser hva du gjorde som var bra. Hva var det jeg gjorde de gangene jeg lykkes?

Se tilbake på uka som gikk. Finn fem høydepunkt. Lag ditt eget mentale medisinskap. Filmer, musikk, hobbyer, venner, familie, friluftsliv. Belønn deg selv.

Den første timen etter at du står opp om morgenen er den viktigste. Lag ditt eget positive manus. Vis med ord, kroppspråk og handling at de menneskene du møter er viktige for deg. Gi dem ros. Vær tilstede i øyeblikket. Legg vekk telefonen litt. Hva føler du når du prater med folk som er opptatt av telefonen sin? " You are my second choice". Ikke sant.

Gamle manus hjelper oss ikke fram. Jeg går å tenker på et knirkende gulv. Det blir sjeldent stor poesi av sånt. Gode venner forteller meg at jeg ikke må se livet passere. Jeg må være en del av det. Si ja til ting.

Allikevel slår det meg at de vakreste dikt og ord som er skrevet, er skrevet av folk som sitter utenfor. De som bare observerer livet, og kanskje ikke har det så bra.

Jeg tror jeg observerer litt til. Skriver en blogg eller et dikt. I morgen......... I morgen skal jeg være sammen med folk. Det gjelder å holde på de relasjoner som gir deg kraft og ikke tapper deg for energi.

Jeg liker ærlige folk. Folk som forteller meg sannheten.

Men en sannhet uten kjærlighet, er ingen sannhet.