Hei Dere Mulige skjelefrender!   

Vi trenger ikke  bare de som kan matematikk og fysikk, vi trenger også de som kan forskjellige språk.

Tankene i dag den31.05.09 ligger i Michael Ende sin barneroman for voksne; "MOMO - eller kampen om tiden" Jeg har skrevet og omskrevet mye fra dette, at det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke.

Folk flest tar den for gitt og synes det ikke er noe spesielt å undre seg over. Den hemmeligheten er tiden. Det finnes kalendre og klokker til å måle den, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av den timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet, og disse tankene vil jeg dele med deg. Mange ting har jeg opplevd og fått vert med på, og kommer mange ganger til den samme setningen som sier at "Den tjener seg selv best som tjener andre" og dette er ikke bare Trømborsk.

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv, sa vi i ungdommens dypsindige rus og trodde vi var intellektuelle. Carpe Diem het det i Europa. Grip øyeblikket ! Lev nå ! Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg ar det var livet mitt. De gamle indianere i Nord-Amerika skal ha sagt at tiden er noe som kommer, ikke som går, en gang slutter den bare å komme.

Tiden er både et matematisk og et filosofisk begrep. Den er på den ene side en målbar enhet, den tikker av sted, på den annen side representerer den innholdet i våre liv. Tiden er en dimensjon vi ikke løper fra. For de fleste av oss er det et spørsmål om hva vi fyller denne tiden med. Og for mange av oss er det kanskje hovedårsaken bak vårt engasjement  Vi søker bedre tid, ikke i betydningen mer tid, men kvalitativt bedre tid. Vi er søkende mennesker, er min påstand, det er derfor vi er her.

 Jeg har respekt for den åndskraft som enkeltmennesker har vist. Det fantes mennesker på jorden som levde høyt opplyste liv og oppnådde et visst åndelig nivå i samspill med en godhetens kraft. Og fordi disse mennesker fantes, tror jeg de skapte en søken etter enda større godhet, medmenneskelighet om du vill. En higen etter kunnskap og metoder til å finne innholdet i utsagn som"Gud skapte mennesket i sitt bilde."
- en tro på at mennesket er godt hvis den finner kunnskapen om det rette og det gode -  som igjen leder til rettferdig handling og empati. Disse mennesker prøvde, da som nå, å finne svar på de eksistensielle spørsmål vi stiller oss.

 Yrkesmessig har vi de forskjelligste bakgrunner, geografisk likedan, m.h.t. sivilstand er noen gifte , andre ungkarer, fraskilte, enkemenn, enker og faderløse o.s.v.  "Her er vi alle like i vår streben." Spørsmålet er : Hva søker han ? Hva søker du? Hva søkte du ? Har DU funnet det her i E-kontakt.no ? Eller er det slik at det ikke er målet, men veien fremover som er det viktigste ? Glem ikke å ofre til de små altere langs veien, sier Tagore. Hvilken vei skal vi velge ? Den rette og tilsynelatende enkle , eller den andre , mer kronglete ? "Two roads appeared in the woods, and I, I took the one less travelled by." sier dikteren. Gjennom et langt liv har vi i de forskjellige situasjonene blitt tatt med på en reise gjennom livet. Hvor veien er en del av målet, ja, for mange er kanskje livet og veien selve målet. "Nok finns det mål og mening med vår ferd, men det er veien som er bryet verdt." sier Albert Schweitzer.

I en tid med nedvurdering av hevdvunne verdier synes det å være behov både for å se fremover og å ville se oss tilbake. Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen ! Hva var jeg, er jeg, blir jeg mon igjen ? Hva dreier livet seg om ? Hva kommer det an på ?

Markus, fiskeren i Gabriel Scotts "Kilden" undrer seg : "Hvorfor er mennesket egentlig til og hva skal det her nede på jorden ? Det kommer inn av en dør og går ut av en annen - hvorfra, hvorhen ?
Et menneske kommer til verden - en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her nede er omme, legger den atter støvet av og vender tilbake i det eviges favn."

Shakespeare sier i "Macbeth" : Imorgen og imorgen og imorgen det kryper langsomt frem fra dag til dag, til siste stavelse av tilmålt tid, og hvert "i går" har lyst så mang en dåre på vei til gravens slør. "Med et Memento mori i minnet, føles det naturlig å stoppe et sekund nettopp ved uttrykket : "Til siste stavelse av tilmålt tid." For mot slutten oppdager mennesket, som lenge i livet syntes at at dagene sneglet seg av sted - imorgen og imorgen og imorgen- oppdager det til sin forferdelse at det ikke er så langt fra dag til dag - til siste stavelse av tilmålt tid. Man teller kanskje dagene til man skal pensjoneres og ser frem til at det slitsomme i morgen og imorgen og imorgen er overstått. Så begynner man å telle på en annen måte. Ikke hvor langt det er igjen, men hvor ufattelig kort, fra dag til dag - til siste stavelse av tilmålt tid. Da gjelder det å ha spørsmålene klare for seg.

Gi meg noe å støtte meg til - så skal jeg løfte hele verden" sa Arkimedes. Den danske filosof Kierkegaards svar på hva denne støtten var, var lidenskapen og ikke videnskapen. Hvis du frykter likegyldigheten, hvis du er til stede i ditt eget liv, så og si har grepet fast i det, må det avgjørende spørsmål for deg være: Hva er gyldig for deg? Ikke objektivt og vitenskapelig - hvorfra skulle vitenskapen hente et begrep om hva som gir livet gyldighet ? Det motsatte av likegyldigheten er engasjementet. Det handler om vår eksistens, at dette livet blir levet og at det nettopp ikke glir hen i likegyldighet og tomhet. Men i vennskap, kjærlighet og sannhet, i tro, håp og barmhjertighet, og la meg føye til i medfølelse og empati, ligger vårt  svar på livets utfordringer. Kristendommen angriper Nietzsche, kalte kristendommen for omvurderingen av alle verdier og slo ganske presist ned på fenomenet medfølelse. Før medfølelse kom inn i verden, het motsetningene de sterke og de svake. Medfølelse er ikke en følelse som vi presterer - men en følelse som griper oss. Den er suveren fordi den ikke krever noen begrunnelse. Vi behøver ikke å forklare hvorfor vi blir grepet av et annet menneskes ulykke, lidelse eller nedverdigelse - derimot skylder vi en forklaring på, hvorfor vi forherder oss over for andres lidelser.

I ettertankens lys er det kanskje slik at samfunnet skal ikke moderniseres for enhver pris, tvert imot er det noen steder der man sterkest fornemmer kontakten med generasjoner før vår egen og som har søkt etter de samme svar som vi er på leting etter.  Problemstillingen er ikke ny. Og det er nå kanskje på tide med et historisk  tilbakeblikk. Til alle tider har disse eksistensielle spørsmål Hvorfra, hvorhen, hva var jeg , er jeg, blir jeg mon igjen ? blitt stilt og læresystemet ser jeg på som en overlevering av både en pedagogisk metode eller system og et delsvar på spørsmål om livets mysterium. Hva ligger i denne overleveringen av historiske verdier som vi i dag søker ? Hvor langt skal vi gå tilbake i tid  og hva skal vi ta med oss ?

De som søker svar på spørsmål må lete etter dem. Deres pris er søkerens alvorlige innsats for å finne dem. Men også som vismannen sier : Det du søker vil finne deg.

Så hvor står vi som søkende nå ? Har vi grepet det ?  Er det tiden vi søker ? Innholdet i vårt livs tid ? Har jeg vært til stede i mitt eget liv ? Hvordan har livet fart med meg ? Har jeg bare gjort en god figur, eller er jeg et skikkelig menneske av kjøtt og blod som lever i tiden på godt og ondt og som er underveis mot et mål vi knapt aner. Tidens innerste egenskap er å gå tapt, men jeg vil følge med den , ta fatt i øyeblikkene underveis, ikke at jeg allerede har grepet det , men jeg strekker meg etter det.

Phil Bosmans sier det slik:

 PARKER  I  SOLEN

Jeg vandrer sannelig ikke så lenge rundt i denne verden.

Jeg får mellom evigheten før min fødsel

og evigheten etter min død akkurat

tid til å parkere på vår lille planet!

Jeg har mitt parkometer.

Viseren  kan jeg ikke sette tilbake eller la

tikke videre ved å putte noen penger i det!

Mitt opphold her er på ubønnhørlig måte

begrenset. Det er ikke en eneste instans som kan

gjøre noe for meg her. Mitt liv er som min

skrift i havsanden. Litt vind, og

alt er forsvunnet. Hva nå?

Jeg vil si: i hvert fall ikke sørge. Men forsøke

å parkere livet mitt i solen, og ikke i

et hvepsebol av alle slags tretter, nerve-

slitende sorger og problemer. Gjøre

dagene vakre. Være henrykt over lyset, over

kjærligheten, over de gode menneskene og de gode

tingene. Være vennlig og hjertelig overfor den

gamle mannen som vet at hans parkeringstid er omme,

ovenfor de syke, de handicappede, de bedradde og de mange

ulykkelige som ikke finner noen plass i

solen. Gjøre dagene vakre for dem og for

alle mennesker omkring meg. Mer trenger jeg egentlig

ikke å gjøre for å bli lykkelig selv.

Parkere i solen, og la parkometeret tikke.

Hilsen med tidssjenerøsitet for tiden for deg.